Den usynlige stien  

Om Anne Kampmanns billedverden, av Terje Nordby

Skogen representerte inntil nylig den uoversiktlige og livsfarlige sivilisasjonens utmark, det tilsynelatende uendelige villniss der mennesket er nådeløst utlevert og ingen voksen eller gud passer på. Naturlover, haglstormer, tordenvær og ville dyr lar seg ikke regulere, de gjør som de vil.

Mennesket er selv et dyr. Om det levner naturvitenskapene ingen tvil. Menneskets særskilte biologiske, sosiale og teknologiske utvikling, det at vi som eneste dyreart har utviklet et komplekst samfunn og et så avansert samhandlingssystem at vi kaller det kultur – og setter det i motsetning til natur – gjør at vi skiller mellom det menneskelige og det dyriske. Og det enda den menneskelige eksistens er utenkelig uten et nært forhold til andre dyr. Vi har temmet hest, gris, hund og villokse, vi har lært ekkoloddsystemet av flaggermusen, flyteknikk av fuglene, vi har alet opp sauer, geiter og høns, vi lever av å spise andre levende skapninger og blir selv spist. Det menneskelige, eller humane, står for en idé, et ideal som skulle tilsi at vi stod over de andre dyrene. Virkelighetens kriger og forurensede verden antyder noe annet.

I jordbrukets, feavlens, industriens, teknologiens og rasjonalitetens verden regulerer vi skogene og stenger villdyrene og monstrene ute. Vi handler mat i butikken og søker trygghet, elektrisk belysning og ferdigtygd underholdning via kabel og nett. Men dermed mister vi raskt kontakten med alt vi ikke har kontroll over, og det er tross alt det aller meste.

Brobyggeren mellom vår dagklare, men innsnevrede bevissthet på den ene siden – og den mørke, uoversiktlige skogen full av våre medskapninger og angstdrømmer på den andre – er fortellingene. Vår fantasi utstyrte skogen med menneskeetende monstre, underjordiske dverger, huldre, nøkk og gjengangere etter utsatte, uønskede barn, frosker som kunne forvandle seg til prinser, mennesker som kunne dyrespråket, dyr som kunne snakke. En gang var guder og fantasivesener, drømmer og fiksjon en selvfølgelig del av vår virkelighetsoppfatning. I vår tid ser vi gjerne på dette som noe primitivt vi som menneskeslekt er vokst fra. Dermed har vi tapt noe vesentlig.

I eventyrets univers opererer mennesker i samhandling med dyr og overnaturlige vesener. Eventyrets røtter ligger i fjern fortid, og grunnlaget kan være mytisk. I Hymeskvadet finner vi et eventyr om Tor som kjemper mot Midgardsormen. Folklorister kan fortelle oss at eventyret om de tre bukkene Bruse som stanger i hjel trollet, er en gammel myte i forkledning, en dulgt melding om at de underjordiske trulli (kvinnelige prester) voktet over elven, men ble drept av den nye tids grådighet (”til setra for å gjøre seg feite”). Eventyrene har vandret og vært gjenfortalt, i generasjon etter generasjon, av fortellere som har formet dem forståelig for sin tid. Psykoanalytikeren Bruno Bettelheim (1903-1990) tenker om deres budskap: Eventyr antyder at et givende, godt liv er innen rekkevidde til tross for motgang – men bare om man ikke viker unna for de risikofylte kampene som er uunngåelige for å oppnå sann identitet. Disse fortellingene lover, at om et barn engasjerer seg i denne skrekkinnjagende og belastende jakten, vil vennlige krefter komme det til hjelp, og det vil lykkes. Fortellingene advarer også om at de som er for fryktsomme til å våge å risikere å finne seg selv, må belage seg på en kjedelig og monoton tilværelse. For å uttrykke det på en annen måte: Eventyrene er én type brobygger mellom det fremmedgjorte menneske og den natur mennesket er blitt fremmed overfor – kort sagt skogen. Anne Kampmanns bilder er en annen.

Anne Kampmann ble født i Danmark i 1946, men har bodd i Norge i snart et halvt århundre. Hennes far var forstmann. Han tok henne med i skogen og ga henne fortellinger. Anne skapte seg, som barn gjerne gjør, sin egen forestillingsverden, en ny og poetisk virkelighet der skillelinjene mellom jeg'et og resten av tilværelsen ble mer utydelig – samtidig som dyrene kom nærmere og fantasifigurene ble mer virkelige. Da hun ble voksen, fortsatte hun i samme retning, men nå som et livslangt kunstnerisk prosjekt. Som barn bygde hun en verden av mose og jord og drømte om å kunne snakke med rådyrene. Som voksen er det menneskene hun er henvist til å henvende seg til, og det gjør hun med tresnitt, gouache og oljemaleri.

Etter 5o separatutstillinger er det ikke vanskelig å finne klare linjer i hennes kunst. Flere tidligere titler gir gode spor: Barndommens undrende land, Kveldsstund i lengslenes by, Et sted uten tid. Bakteppene er stjernenatthimler, hav, kaktuspreget ørkenlandskap, enkle vegger, øde vidder og skog. Steiner, høyder og sletter er bevisst abstrahert til flater som lever sitt eget liv. Skikkelsene er menneskefigurer i forenklede variasjoner – særlig unge jenter – kulissepregede stener og planter — og en overveldende variasjon av dyr – noen helt eller halvt gjenkjennelige fra zoologien (tigre, ulver, løver), andre rene fabelvesener, mange en fiktiv miks. Fargespektret er i nær slekt med jorden; oker, umbra, brent rødbrunt – men også variasjoner av dype blåfarger – poesiens og himmelens nyanser. Hovedtemaet er forholdet mellom de levende vesenene – eller forholdet mellom det levende og resten av naturen.

I de malte og tegnede uttrykkene brukes den samme tilnærming; det diskrimineres ikke mellom snuter, muler og menneskefjes – mennesket befinner seg i samme sfære som de andre dyrene. Og vi deler ikke bare omsorgen, men også ensomheten, angsten og den stillferdige undringen.

Hun leker også med dimensjoner: Figurenes størrelse og form springer ut fra tema og relasjoner, perspektivet er ikke betrakterens matematiske korrekthet, men de involverte veseners egne, tilsynelatende snodige måter å se virkeligheten på. Naivisme og ekspressivitet kalles dette i kunsthistoriske termer. I Anne Kampmanns billedverden flyter levende vesener over i hverandres skjebnefelleskap: Her, på denne jorden, befinner vi oss alle sammen, i all vår sårbarhet, overlatt til hverandre og det ufattelige faktum at vi i det hele tatt eksisterer: Kampmann drar den varmen barnet føler for dyret, det være seg katten, fuglen, teddybjørnen eller fantasidyret skapt i lek, opp til et eksistensielt nivå: Hva bruker vi disse dagene på jorden til – rådyret og jeg?

Disse bildene kan utløse følelser og tanker: Ja, i barndommen hadde vi en forståelse, en innsikt i alt levende, noe som timeplaner, dataskjermer og dagliglivets gatestøy har fått oss til å glemme. Kampmann viser oss en bro til en fortrengt del av virkeligheten, en sti ut til skogen. Dette er først og fremst en indre reise, en langsom reise, til en kjerne i oss selv, som i disse tider da teknologien når nye høyder i rekordtempo, stadig blir vanskeligere å få øye på. For den stien denne langsomme reisen foregår på har grodd igjen, blitt usynlig. Men den finnes, og en sjelden gang kan vi få et glimt av den; i drømmer, i et levende eventyr – og i Anne Kampmanns billedverden.

Terje Nordby