Et sted uten tid

av Trond Borgen


"Det dypeste sjikt vi kan nå i vår utforskning av det ubevisste, er det hvor mennesket ikke lenger er et avgrenset enkeltvesen, men hvor det utvider seg og smelter sammen med menneskehetens vesen... med det som er felles for oss alle." I sine Tavistock-forelesninger peker C.G. Jung på dette kollektive ubevisste som en bærer av opprinnelige bilder - mytologiske grunnmønstre som danner arketypiske forestillinger.

Mytene aktiviserer et univers av allmenne følelser og erfaringer. Disse gamle fortellingene om guder og overmenneskelige skapninger, om usedvanlige hendelser og omstendigheter, foregår utenfor vår ordinære tids- og romdimensjoner, helt forskjellig fra alminnelig menneskelig erfaring. Likevel opptar mytene i seg nettopp denne alminnelige menneskelige erfaringen. Den kommunikasjon mytene rommer mulighetene for, er poetisk, symbolsk og metafysisk.

I all støyen fra vår tids fjernsynskanaler og andre trivielle massemedier er det viktig fortsatt å lytte til hva mytene kan si oss. Dagens kunstnere er ikke lenger så opptatt av selve historiene i de gamle mytene; men det betyr ikke at de er irrelevante. Hver tid henter sin egen tolkning ut av mytene. Hvis vi godtar at der finnes mytologiske former som er en slags allmennmenneskelig felleseie - hva Jung kalte arketyper - vil vi også kunne se med nye øyne på deler av samtidskunsten. Dagens kunstnere har en friere holdning til mytene; de går ofte rett inn i en sammensmelting av subjekt og myte, av personlige følelser og urbilder.

Anne Kampmanns malerier, gouacher og tresnitt åpner for den poetiske drømmen, for lengselen etter et landskap og en åndelig verden hinsides den trivielle hverdagen. Det er en intim, fortrolig og dypt personlig billedverden; men samtidig er den også en bærer av arkatypiske urbilder. Den befolkes med eventyrlige fabelvesener som unndrar seg enhver entydig bestemmelse - halvt dyr, halvt mennesker. Kampmanns fabelvesener har sitt urspring i åttiårenes nyekspresjonistiske omgang med fantasifulle billedrekvisitter. Men mens mye den gang skled ut i overfladiske groteskerier, har Kampmann unngått denne fellen ved å inderliggjøre sin billedverden.

Hennes figurer blir mytiske i en meningsbærende betydning; for de vokser seg ett med landskap og natur gjennom den særegne koloritten. På denne enkle, upretensiøse måten lader Kampmann sine malerier med lavmælte poetiske kvaliteter. Inderlig og fortrolig forteller hun historier vi ikke helt kan gripe, men som vi likevel kan kjenne oss igjen i. Ett av maleriene heter "Bak forhenget." Det er nærmest en kunstnerisk programerklæring: Frohenget trekkes fra og vi ser pluteselig, i et glimt, underlige vesener som foretar seg uforklarlige ting. Er de inne, på en scene? Eller ute i naturen, på en stor slette? Hva gjør disse skapningene her? Vi vet ikke - denne fortellingen har en begynnelse og en slutt vi ikke aner.

Derfor er dette fantastisk kunst i ordets egentlige mening: Den springer ut fra et rikt fantasiliv, og den er fantasieggende. Men Kampmann bruker aldri sin fantasi uhemmet - hele tiden er den temmet av solid kunnskap og stor erfaring om koloristiske virkemidler som kan forene form og innhold. Slik skaper hun mentale landskap, tilsynelatende primitivt og rått utført, men faktisk fulle av raffinement som ikke er ute for å framheve seg selv. I stedet bunner det i en kjærlig omtanke til bildet som kommunikasjonsskapende medium og som estetisk objekt.

I sitt arbeid med maleriene begynner Anne Kampmann alltid på det abstrakte planet. Først etter lang tid dukker de første figurene opp; og langsomt skaper hun orden av kaos. Som en nøkkel til bildene framhever hun selv sine barndomsopplevelser: Hun kunne sitte alene i lange tider, helt oppslukt av en lek som gikk ut på å bygge sin egen, lille verden, i skogen, i grustaket - hvor som helst. Hun laget en fantasiverden av sine hverdagslige omgivelser.

Barnets troskyldige øyne lengter etter ro og trygghet - en orden i en kaotisk verden. Dette er fortsatt Kampmanns perspektiv: Kunsten blir et redskap til å vinne en stabilitet, et middel til å mestre omgivelsene - undertvinge dem et harmonisk billedspråk og en fargebruk som fortetter det eventyraktige i motivene.

Her er selve kjernen i Anne Kampmanns kunst; og den rommer også et element av melankoli. Julia Kristeva sier i sin bok Svart sol at "det finnes ingen innbilningskraft som ikke åpent eller skjult er melankolsk." Melankolien bunner ut i et tap eller et savn, sier hun. Den er en forutsetning for at kunst skal kunne skapes , samtidig som kunsten kan overskride melankolien gjennom en slags erstatning av tapet. For Kampmann dreier dette seg i stor grad om å forsøke å erstatte tapet av barndommen med bilder som tar opp i seg både barnets undrende og fantasifulle blikk og dets førsøk på å skape orden rundt seg.

Kampmann befinner seg stadig på sporet av den tapte tid, uten håp om å kunne gjenfinne eller gjenskape barndommen; men likevel med håp om å fylle dette tapet med en poetisk kraft som sprenger hverdagen og løfter den opp på et mytisk plan. Et av maleriene heter "Et sted uten tid" - motivet er en drømmeverden som ikke har plass til vårt tidsbegrep. Her er en annerledes eksistens, hvor sannheten ikke er rasjonell, men poetisk. Det er et fristed for fantasien - en verden hvor den kan søke tilflukt fra alle trivielle heftelser. Slik blir dette maleriet, og dets tittel, en oppsummering av hele Kampmanns produksjon.

I sin fastholdelse av den flyktige drømmen er den koloristiske ekspressiviteten og den formale naivismen viktige virkemidler for Anne Kampmann.

Derfor er kanskje de intense gouachene den beste innfallsvinkelen til hennes kunst. Her synes de pastose penselstrøkene å gjengi en slags urmaterie - landskapet før det fikk fast form, livet før det ble splittet opp i så mange ulike arter. Ut fra denne energifylte materien dukker det så opp underlige vesener og planter - det er som om vi blir vitne til selve skapelsesprosessen. Ikke den kosmiske, storslagne; snarere den private drømmende og den arketypiske mytiske. Den ekstremt følsomme fargebruken fanger nettopp denne dobbeltbunnen, tvetydigheten: Den sovendes rolige puls blander seg med all menneskelig erfaring, nedarvet gjennom tidene.

Det er derfor disse gouachene virker så strekt: Det er som om de rommer alt det irrasjonelle som mennesket har akkumulert i form av myter, fabler og drømmer.

Kampmanns poetiske koloritt får sitt kontrapunkt i grove, enkle tresnitt i virkningsfullt spill mellom svart og hvitt. Fabelvesene er beslektet med dem vi finner i gouachene og maleriene; men i tresnittene trer de klarere fram fra bakgrunnen, som om de var budbringere fra underbevisstheten. De insisterer på en kommunikasjon som suverent vender seg bort fra rasjonelle tanker og handlinger. Og i tresnittene er disse figurene kanskje enda mer fylt av en melankoli som bærer på sin egen smerte, sin egen drøm. I et sted utenfor tiden.


Trond Borgen

Copyright © Anne Kampmann, All rights reserved.
Using Format